Det er noe eget med fjellet.
Jon Østeng Hovs dikt beskriver det fint:


Skal hilse fra fjellet



Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor;
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa min elskede, møtte mitt spor;
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,
vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng
med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet – det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn
er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.